«Hva er det eneste som ikke passer inn på en Iphone?»

David Carr spådde også vagt at mediebransjen vil se nærmere på en såkalt referralmodell framover. Den dreier seg om at brukere selv tipser videre om et produkt mot at tipseren får flere fordeler selv. Som eksempel trakk Carr fram New York-times fjorårets artikkel «Snow Fall». Senere la han til at han trodde New York Times bare tjente 19.000 dollar på HTML5-eksperimentet.

Svaret på nettsteder som Huffington Post som lager sitatssaker på New York Times’ artikler er å skape en menighet, sa Carr.

En annen ting spaltisten understreket er at journalister må finne seg i å prøve nye ting om og om igjen.
– Journalister må være villig til å gjøre hva som helst. Og til å prøve ting, forandre og «tweake» ting, gjentok Carr.

Kilde: Journalisten.no

Journalistikk og demokrati

Som et bidrag til ordskiftet om den digitale medierevolusjonen nedsatte Fritt Ord høsten 2012 en arbeidsgruppe for å skrive personlig formede artikler i bokform. Gruppen har bestått av Sven Egil Omdal (redaktør av rapporten), Anders Bjartnes, Paul Bjerke og Ragnhild Kristine Olsen.

Kvalitetsjournalistikkens nye vilkår og mediestrukturenes mulige politiske konsekvenser har stått i sentrum for utvalgets arbeid. Resultatet er ikke et uttrykk for bestemte oppfatninger i Fritt Ord, og er heller ikke basert på enighet mellom forfatterne.

Boken kan lastes ned her.

Fritt Ord

Se og Hør felt i PFU for bilder av kongefamilien

Fra omtale av saken på Journalisten.no

Klagen gjaldt fem reportasjer i Se og Hør om kongefamilien. Klager er kongefamilien ved Det kongelige hoff, som viser til flere uttalelser fra Den europeiske menneskeretts-domstolen (EMD), og til at også offentlige personer har krav på et privatliv, ifølge Vær Varsom-plakatens punkt 4.3. Skillet kan, ifølge klagen, ikke gå mellom offentlig og privat sted. Redaksjonelle valg må derimot ta hensyn til hvilken nyhetsinteresse hendelsen har. Særlig reageres det over publiseringen av enkelte bilder av kongebarna, som klager mener er i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 4.8.

I tre av de påklagede reportasjene er det gjengitt bilder som er tatt uten at kongefamiliens medlemmer var klar over fotograferingen. Utvalget vil, som tidligere, påpeke at offentlige personer vil måtte påregne å bli fotografert når de befinner seg på tilgjengelige, offentlige steder i situasjoner som påkaller offentlig oppmerksomhet. Utvalget finner det godtgjort at en offentlig strand på St. Barts, hvor det hvert år befinner seg kjente verdensstjerner som tiltrekker presse, må betraktes som et sted man vanskelig kan forvente å få være i fred for paparazzifotografer.

Utvalget anser VVP punkt 3.10 om bruken av skjult kamera (i dette tilfellet) dermed som irrelevant. De publiserte bildenes karakter og reportasjens omfang vil i en slik situasjon derimot være vesentlig, og utvalget viser til at redaktørenes selvsagte rett til å prioritere og redigere ikke fritar redaksjonene for å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon (punkt 4.1). Det avgjørende blir å vurdere reportasjenes nyhetsverdi og samfunnsmessige betydning, opp mot hvor langt inn i privatsfæren reportasjen går. Utvalgets flertall kan ikke se at den første reportasjen fra St. Barts, med mange fotografier av kronprinsfamilien, inkludert barn, i intime situasjoner i badetøy kan begrunnes i et berettiget informasjonsbehov.

Del eller dø

Sosiale medier kan strømlinjeforme journalistikken på mer subtilt vis enn vi tror, skriver Bjarne Riiser Gundersen i Morgenbladet: «Du skal være ganske kald for å satse på en artikkel du vet vil få liten eller ingen resonans på sosiale medier.»

I februar i år skrev journalist Fredrik Drevon en kronikk i Aftenposten som tok nettmedienes tåpelige lokkematjournalistikk på kornet: «Dette er en sak som bare starter med denne, dette, derfor, slik, her. Slik blir det klikk.» Teksten var en vittig og effektiv sjangerparodi – «disse stedene må du se før du dør.

I en artikkel i Svenska Dagbladet, og senere i en bloggpost, prøvde journalisten Anders Mildner å destillere ut nettopp hvilke karaktertrekk som gjør en tekst delbar i sosiale medie. La oss se på listen han satte opp:

• Handler om et kjent og høyaktuelt tema, som allerede har vært gjenstand for hyppig diskusjon på Twitter og Facebook.
• Skrevet av en person som er godt kjent fra før.
• Det er en konfronterende tekst, med en tydelig målskive – som også er kjent fra før.
• Innholdet er enkelt og polariserende: Det holder å lese ingressen for å få et grep om poenget.
• Det er en personlig og intim tekst, for en verden (og en offentlighet) som verdsetter nettopp slike egenskaper.
• Det er en tekst som enkelt kan fungere som identitetsmarkør, en liten plakat over hodet ditt som sier: «Se! Jeg er en person som deler tekster som denne!»

Listen forklarer delvis hvorfor debattartikler gjennomgående ligger høyt på medienes mest lest-lister. Allerede i sin grunnleggende sjangerkontrakt oppfyller meningsstoffet mange av kriteriene over. Og innenfor dette feltet er det særlig to undergrupper som slår an: tekster med en klar, enkel polemikk, eller sterke personlige historier. Skulle en artikkel slumpe til å romme begge deler, er det uslåelig.

I en tid da stadig flere leser nyheter utelukkende gjennom sosiale medier, bør man likevel være klar over dette: En stor, kjøttfull del av det dyret som kalles journalistikk, passerer helt utenom disse kanalenes kvern.

Kilde: Morgenbladet via Tekst 2 null

Requirements Specifications for Interactive Storytelling

This document offers a template for writing a requirements specification for an interactive story. It does not suggest a specific method for creating an interactive story, because no single method is suitable for all types of interactive entertainment experiences. Rather, it helps you to define your design goals for your interactive story, and suggests a number of important issues to consider before starting.

Important: This is not a template for designing the interactive story itself. It is a template for defining what kind of interactive story-like experience you want to offer.

A Template and Guide to Writing Requirements Specifications for Interactive Storytelling
Ernest W. Adams
version 1.0, 13 February 2013

Undum - hypertekstfortellinger

Undum is a tool for writing hypertext interactive fiction. It has some unique features and a visual design that encourages narrative games.

Hypertext interactive fiction is the digital equivalent of the Choose Your Own Adventure (CYOA) books that were popular in the 1980s. The story is told in chunks, and you select from a range of options to move it forward. Unlike the book form, however, the digital form gives you far more flexibility to tell rich stories and introduce more interesting game elements.

Undum

Locked-out

(Cory Doctorow – The Coming war on general computation)

Masters of Media

3WDOC - Digital Storytelling in the Cloud

Designed to facilitate websites' creation and webdoc's creation, 3WDOC is the best rich media and interactive experience ever made in HTML5, planned for all audiences: Web, Mobile and TV.

3WDOC

Zeega

Zeega is revolutionizing interactive storytelling for a future beyond blogs. With Zeega, you can use any media in the cloud, transform the entire screen into your playground, and share your interactive creations with the world.

Created by a global community, Zeegas are a new form of interactive media. Some Zeegas are funny. Others are sad. A Zeega can be anything you imagine.

Zeega

Klynt - forfatterverktøy

Spennende forfatterverktøy for multimedieproduksjoner på nett, med HTML5 som output.

Filmatisk søndagsrevy

- Vi gikk inn for å gjøre det annerledes denne gangen, sier NRKs Europakorrespondent Hege Moe Eriksen om helgens reportasje fra Sevilla.

- Jeg gav fotografen klare føringer og gikk gjennom filmingen med ham på forhånd. I tillegg brukte vi et Canon C100 for å gi det hele et filmatisk uttrykk, sier Moe Eriksen.

- Jeg har tenkt på dette en stund og vært inspirert av uttrykket på Vimeo. Der ser man at det er mange kreative folk med små kamera som uttrykker seg på annet vis enn det tradisjonell TV gjør, forteller hun.

Særlig i nyhetssammenheng fungerer det ofte bra å la intervjuobjektene gjøre mer av formidlingen og dermed bære seeren gjennom historien. Det er mye ekstra arbeid knyttet til å følge intervjuobjektene visuelt og tematisk i intervjuene, men det gjør at man kan bygge historien slik at de forteller det meste selv.

Både filmingen og redigeringen var en krevende prosess, fordi saken måtte filmes slik at historien fortalte seg selv og musikk, rytmer og dans skulle stemme overens i redigeringsprosessen. Saken om den franske journalisten Tristane Banon har de tidligere filmet på C100-kameraet.

På sikt tenker hun at amatørfilmskapere på eksempelvis Vimeo kan påvirke måten de store TV-selskapene jobber på. For sin egen del er det en konstant kamp mot klokken og deadline, med et hesblesende og hektisk liv ute i felt. Dermed er det fort avhengig av tid, mulighet og den enkelte sak om man kan bruke denne typen utstyr.

Kilde: NRKbeta