Politisk reklame eller kun informasjon?

Rolleblanding, etisk tvilsomt og propaganda er noen av karakteristikkene etter at Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) har fått laget en egen film for å fortelle om regjeringens arbeid. «En av de tingene som er mest frustrerende som politiker, det er at mediene veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet», sier Anundsen i starten av filmen.

Tidligere ville en politiker benyttet tilgjengelige kanaler for å "plante" en sak i pressen, gjerne i form av et eksklusivt intervju, et "hjemme hos"-besøk eller lignende. Her kjører de imidlertid rundt hele greia og legger et halvtimes program ut på Regjeringens nettsider.

Min første tanke var som journalist og forfatter Kjetil Stormark sier til Dagbladet: det er «noe nordkoreansk» over filmen. Vår store leder er ute å inspiserer troppene, og finner at alt er i sin skjønneste orden. Også generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, er anturlig nok kritisk.

– Dette er propaganda. Det er en ren skrytevideo, sier Stavrum til VG.

– Dette er ikke i tråd med norske tradisjoner, og gir politiske assosiasjoner til forholdene i Nord-Korea. Her har vi en statsråd som går rundt og stiller ledende spørsmål til sine lojale undersåtter. Han vet at han får gode svar, sier Per Lægreid, professor i statsvitenskap, til Aftenposten.

Samtidig kan en ikke fri seg fra at fenomenet er ganske interessant. Riktignok plasserer publiseringen på Regjeringens nettsider dette i et ganske uryddig landskap, særlig fordi det åpenbart er snakk om politisk reklame som ikke ville vært tillatt sent på f eks fjernsyn. På den annen side viser det en vilje til å ta de audiovisuelle mediene i bruk på måter som vi ikke har sett tidligere. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en direkte utfordring til pressen.

Se filmen «Trygghet i hverdagen»:

Redaktøren bør være den som tar straffen

Journalister i dag arbeider under ulike juridiske rammer, avhengig av hvilken medieplattform sakene deres publiseres på. Dersom saken – i 2015 - havner i en nettavis, finnes det ikke noe objektiv redaktøransvar. I lovverket gjelder dette ansvaret kun for journalistikk på papir og i kringkasting. I presseetikken er derimot redaktøransvaret teknologinøytralt.

Norsk Journalistlag (NJ) ønsker å fastslå at betingelsene for den profesjonelle journalistikken skal være de samme på alle plattformer der journalisters saker publiseres.

Redaktøren bør ha eneansvar, og være den som tar en eventuell straff for ulovlig publisering. Ettersom redaktøren gjennom mediefridomslova har en suveren styringsrett over hva som skal publiseres, bør han også ha et suverent ansvar for publiseringen.

Kilde: Journalisten.no

Grensen mellom inspirasjon og brudd på opphavsretten

Sitatretten er en avgrensning av opphavsretten som skal sikre ytringsfrihet, offentlig debatt og meningsutveksling.

Å sitere fra andres avisartikler er derfor som utgangspunkt tillatt etter opphavsretten, dersom visse vilkår er oppfylt; det må bare siteres i den utstrekning formålet betinger og i samsvar med god skikk.

At sitatene bare kan brukes så langt det er for å oppfylle formålet, legger begrensninger blant annet på omfanget av sitatene. Sitatet må brukes til å illustrere, utdype eller berike framstillingen i journalistens egen tekst, man kan derfor som utgangspunkt ikke gjengi en annens verk i sin helhet under dekke av sitatretten.

God skikk-vilkåret innebærer at sitatet ikke må settes i en sammenheng som er krenkende, det må være lojalt mot meningsinnholdet og sitatet må fremstå som et sitat, med angivelse av navn og kilde (kreditering). Opphavsrettens krav til god skikk samsvarer i all hovedsak med Vær Varsom-plakaten.

Kilde: Medier24.com

Når vaktbikkja svikter

Hans-Christian Vadseth, seniorrådgiver og partner i kommunikasjonsselskapet First House, vier pressen en betimelig visitt:

Det begynte med en masseplagierende journalist i DN. Siden har det vokst på seg.
/../
Tenk deg om noe lignende var avdekket innen en annen sektor av næringsliv eller samfunnsliv. At ikke bare én direktør ved et sykehus, men fem fremtredende ansatte ved fem forskjellige helseforetak, hadde pyntet på cv-ene sine. Eller at det ble avslørt at ikke bare én prest, men tre eller fire fra ulike trossamfunn, hadde besøkt strippeklubber på fritiden.

To ting hadde skjedd nesten umiddelbart. Først hadde kommentatorer slått fast at dette er en ukultur som gjennomsyrer ikke bare én enkelt virksomhet, men en hel sektor. Når så mange saker er avdekket på kort tid, hvor mange lignende saker finnes da? Enkelttilfellene ville blitt satt sammen til et større bilde, og elendigheten hadde blitt malt med bred pensel.

Det andre som ville skjedd, var kravet om konsekvens. Noen måtte tatt sin hatt eller sin håndveske og gått! Noe annet hadde, i medielogikken, vært vanskelig å tolerere.

Kilde:DN.no

Plagiat som metode

Samlet noen linker om den pågående plagiatsaken. Utbredt praksis dette, og kanskje ikke så overraskende. Kanskje kan vi trøste oss med at det var verre for noen tiår siden. Fordelen med nettet er tross alt at plagiat også blir lettere å avsløre

• Den keisame journalistikken 
• DN-plagiat:Jukset i DN speiler tradisjon
• Rolness anklager Journalistens redaktør for plagiat
• - DN er den store skurken her. Men det er lett å ofre Butenschøn, fordi han er en liten fisk
• Plagiat fra 2005 var tema da Butenschøn ble ansatt i DN. Men avisa ville «gi ham en sjanse til»
• Dagens Næringsliv finner stadig flere plagiater i arkivet. Nå fra Bloomberg, CBS og The New Yorker
• Omfattende sitatjuks og plagiat i lørdagens DN. Fiktive sitater hentet rett fra The New Yorker
• VG og BT:Ulik faktasjekk på ulike saker
• DNs virale nettsted driver med omfattende kopiering
• Djuve misliker praksisen i Bisbuzz

Behov for felles løsning for kvalitetsjournalistikk

Musikk- og filmbransjen har trolig vært i en enda dypere krise enn det mediebransjen har. De har gradvis forstått at dersom de skal sitte igjen med en bit av kaken er de nødt til å satse på streamingløsninger. Flere av mediehusene forsøker å gjøre det tilsvarende med ulike former for betalingsløsninger. Du kan for eksempel betale 65 kroner i måneden for VG Pluss, eller 59 kroner i måneden for Dagbladet Pluss.

Man kunne ha laget et attraktivt produkt folk var villige til å betale for

Sett det opp mot prisen kundene betaler for all musikken på Spotify (99 kroner/mnd) eller alle filmene og seriene på Netflix (79 kroner/mnd) så er det lett å se at du vanskelig skal klare å overtale den jevne kunde til å betale så mye for så få og ofte middelmådige artikler. Om man ønsker at folk skal betale burde mediehusene klare å samles rundt én felles betalingsløsning. Dette vil så klart ikke løse alle problemene mediebransjen står overfor. Formidlingen av sakene er vel så viktig.

Derfor er det vanskelig å forstå at med alle mulighetene som finnes for presentasjon av saker på nett, baserer man seg på et format hentet direkte fra papiravisene. Dette innebærer bilde over og tekst under. Hvorfor ikke satse på bedre og mer interaktive artikler som er skreddersydd for nettformatet? Det hender de store avisene tør å satse på dette, og disse artiklene får ofte mye større gjennomslagskraft, som Odin-saken i VG og Jannes historie i BT.

Det interessante er at en rekke aviser og magasiner i dag lager saker med minst like høy kvalititet. Problemet er at disse aktørene ikke satser på nettproduksjon. Morgenbladet, Klassekampen, Plot og DNs Lørdagsmagasin, for å nevne noen, lager gode saker, men som kun treffer en relativt liten del befolkningen. Om disse og resten av de seriøse aktørene i mediebransjen gikk sammen og satset på kvalitetsjournalistikk samlet på et sted, framfor fordummende kvantitetsjournalistikk spredd utover, kunne man ha laget et attraktivt produkt folk var villige til å betale for.

Om mediehusene forventer å spille en samfunnsrolle i framtiden er de nødt til å innse at ting er i endring. I stede for å peke på problemer burde det nå være på tide å finne løsninger.

Kilde: Journalisten.no

Journalister og tunnelsyn

Fra tid til annen kan en lure på om pressen fungerer etter prinsippet "ta mannen" og ikke debatten. Slik blir det jo personlige fortellinger av, men uten at noen av oss blir spesielt mye klokere.

Anki Gerhardsen, lektor i journalistikk ved Universitetet i Nordland, diskuterer problemet med utgangspunkt isaken om venstrepolitiker Sanna Sarromaas skolebesøk.

Journalister skal slåss for ytringsfrihet og ytringsrom. I stedet straffer de hardt og vilkårlig den som spontant stiller spørsmål ved gjeldende orden, særlig hvis gjeldende orden er solgt inn som godhet.

Det kunne vært naturlig å bruke notatet til en diskusjon om hvordan læringssvake barn har det i den norske skolen. I stedet blir det presset gjennom diskrimineringstesten, og ut kommer konturene av et ondt menneske som vil være slem mot en liten gutt.

Indirekte bereder pressen grunnen for strategene, diplomatene, nettverksbyggerne og tåkefyrstene.

Å rope ut et sint spørsmål på en papirlapp kan koste deg helsen og karrieren.

Kilde: Aftenposten