mandag 31. august 2015

Innholdet som bedrifter deler i sosiale medier er for dårlig

De største selskapene er flinke til å bruke sosiale medier, skrev DN i helgen. Karl Oscar Strøm i Nordnet peker på at sosiale medier er en god kanal for å kommunisere med kunder, samarbeidspartnere, media og andre interessenter.

- Tilstedeværelse i sosiale medier er etter vår mening en nødvendighet i dagens åpne samfunn der en betydelig andel av kommunikasjonen finner sted over slike plattformer. I Nordnet er både selskapet selv og flere talspersoner aktive brukere av disse plattformene. Sosiale medier er kommet for å bli - og det vil bare bli viktigere og viktigere å være til stede her, sa Strøm.

Man må imidlertid produsere innhold som engasjerer - både i og utenfor arbeidstid. I en undersøkelse sier over halvparten av norske beslutningstakere at de er mest mottakelige for bedriftsrelatert informasjon i sosiale medier på ettermiddagen og kvelden. 1 av 3 har heller ikke tilgang til å bruke sosiale medier i arbeidstiden.

Kilde: DN.no

torsdag 27. august 2015

– Det første eksemplet på politisk content marketing i Norge

Arbeiderpartiet har latt seg intervjue i flere artikler publisert som «sponset innhold» i Nordlys.

– Det er det første eksemplet jeg har sett på politisk content marketing i Norge, sier politisk kommentator i VG.

I to lange nettartikler på Nordlys blir lokale Arbeiderpartiet-politikere intervjuet under tittelen sponset innhold.

I artikkelen med ordførerkandidat Jarle Aarbakke, som ble publisert i april og i intervjuet med byrådslederkandidat Kristin Røymo som ble publisert onsdag, forteller de lokale partitoppene om seg selv og sine politiske visjoner.

 


Kilde: DN.no

tirsdag 25. august 2015

Politisk reklame eller kun informasjon?

Rolleblanding, etisk tvilsomt og propaganda er noen av karakteristikkene etter at Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) har fått laget en egen film for å fortelle om regjeringens arbeid. «En av de tingene som er mest frustrerende som politiker, det er at mediene veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet», sier Anundsen i starten av filmen.

Tidligere ville en politiker benyttet tilgjengelige kanaler for å "plante" en sak i pressen, gjerne i form av et eksklusivt intervju, et "hjemme hos"-besøk eller lignende. Her kjører de imidlertid rundt hele greia og legger et halvtimes program ut på Regjeringens nettsider.

Min første tanke var som journalist og forfatter Kjetil Stormark sier til Dagbladet: det er «noe nordkoreansk» over filmen. Vår store leder er ute å inspiserer troppene, og finner at alt er i sin skjønneste orden. Også generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, er anturlig nok kritisk.

– Dette er propaganda. Det er en ren skrytevideo, sier Stavrum til VG.

– Dette er ikke i tråd med norske tradisjoner, og gir politiske assosiasjoner til forholdene i Nord-Korea. Her har vi en statsråd som går rundt og stiller ledende spørsmål til sine lojale undersåtter. Han vet at han får gode svar, sier Per Lægreid, professor i statsvitenskap, til Aftenposten.

Samtidig kan en ikke fri seg fra at fenomenet er ganske interessant. Riktignok plasserer publiseringen på Regjeringens nettsider dette i et ganske uryddig landskap, særlig fordi det åpenbart er snakk om politisk reklame som ikke ville vært tillatt sent på f eks fjernsyn. På den annen side viser det en vilje til å ta de audiovisuelle mediene i bruk på måter som vi ikke har sett tidligere. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en direkte utfordring til pressen.

Se filmen «Trygghet i hverdagen»:


mandag 17. august 2015

Redaktøren bør være den som tar straffen

Journalister i dag arbeider under ulike juridiske rammer, avhengig av hvilken medieplattform sakene deres publiseres på. Dersom saken – i 2015 - havner i en nettavis, finnes det ikke noe objektiv redaktøransvar. I lovverket gjelder dette ansvaret kun for journalistikk på papir og i kringkasting. I presseetikken er derimot redaktøransvaret teknologinøytralt.

Norsk Journalistlag (NJ) ønsker å fastslå at betingelsene for den profesjonelle journalistikken skal være de samme på alle plattformer der journalisters saker publiseres.

Redaktøren bør ha eneansvar, og være den som tar en eventuell straff for ulovlig publisering. Ettersom redaktøren gjennom mediefridomslova har en suveren styringsrett over hva som skal publiseres, bør han også ha et suverent ansvar for publiseringen.

Kilde: Journalisten.no

tirsdag 11. august 2015

Grensen mellom inspirasjon og brudd på opphavsretten

Sitatretten er en avgrensning av opphavsretten som skal sikre ytringsfrihet, offentlig debatt og meningsutveksling.

Å sitere fra andres avisartikler er derfor som utgangspunkt tillatt etter opphavsretten, dersom visse vilkår er oppfylt; det må bare siteres i den utstrekning formålet betinger og i samsvar med god skikk.

At sitatene bare kan brukes så langt det er for å oppfylle formålet, legger begrensninger blant annet på omfanget av sitatene. Sitatet må brukes til å illustrere, utdype eller berike framstillingen i journalistens egen tekst, man kan derfor som utgangspunkt ikke gjengi en annens verk i sin helhet under dekke av sitatretten.

God skikk-vilkåret innebærer at sitatet ikke må settes i en sammenheng som er krenkende, det må være lojalt mot meningsinnholdet og sitatet må fremstå som et sitat, med angivelse av navn og kilde (kreditering). Opphavsrettens krav til god skikk samsvarer i all hovedsak med Vær Varsom-plakaten.

Kilde: Medier24.com

mandag 10. august 2015

Når vaktbikkja svikter

Hans-Christian Vadseth, seniorrådgiver og partner i kommunikasjonsselskapet First House, vier pressen en betimelig visitt:

Det begynte med en masseplagierende journalist i DN. Siden har det vokst på seg.
/../
Tenk deg om noe lignende var avdekket innen en annen sektor av næringsliv eller samfunnsliv. At ikke bare én direktør ved et sykehus, men fem fremtredende ansatte ved fem forskjellige helseforetak, hadde pyntet på cv-ene sine. Eller at det ble avslørt at ikke bare én prest, men tre eller fire fra ulike trossamfunn, hadde besøkt strippeklubber på fritiden.

To ting hadde skjedd nesten umiddelbart. Først hadde kommentatorer slått fast at dette er en ukultur som gjennomsyrer ikke bare én enkelt virksomhet, men en hel sektor. Når så mange saker er avdekket på kort tid, hvor mange lignende saker finnes da? Enkelttilfellene ville blitt satt sammen til et større bilde, og elendigheten hadde blitt malt med bred pensel.

Det andre som ville skjedd, var kravet om konsekvens. Noen måtte tatt sin hatt eller sin håndveske og gått! Noe annet hadde, i medielogikken, vært vanskelig å tolerere.


Kilde:DN.no